På Arendalsuka skal alle kunne delta. Mange av arrangementene handler om helse, inkludering og likestilling. Men hva skjedde da viktige arrangement om kvinnehelse var utilgjengelige for de som skulle kjempe saken?
Tekst: Kathrine Vadøy
– Jeg måtte sette fra meg scooteren nede på gata, og gå opp to lange, bratte trapper for å komme meg til arrangementet.
Inga-Lill Gabrielsen, økonomiansvarlig og likepersonskoordinator i Landsforeningen kvinnelig bekkenleddhelse (LKB) fikk en brutal påminnelse på Arendalsuka om hvordan inkludering og likestilling ser ut i praksis. Sammen med Melinda Arentzen, leder for LKB, var de på Arendalsuka for å kjempe for kvinner med svangerskapsrelaterte bekkenleddsmerter.
– Det føltes som å skulle bestige Mont Everest, det å måtte sette fra seg scooteren og gå opp, sier Inga-Lill.
Motivasjonen og ønske om å være med på arrangementet trumfet likevel konsekvensene, ifølge Inga-Lill.
– Alle arrangementene vi hadde planlagt å være med på, var viktige for LKB, understreker hun.
For Inga-Lill som har bekkenleddsmerter og er gående rullestolbruker, kan det å gå i trapper, gjøre at hun får mer smerter og enda dårligere funksjon.
– Det var dårlig tilrettelagt for funksjonsnedsatte på flere av arrangementene på Arendalsuka, forteller hun videre.
– På ett av arrangementene måtte vi krangle med en vakt om at jeg ikke kunne kjøre scooteren ned trappen.
På et annet arrangement på Arendal kultur- og rådhus måtte Melinda løpe rundt for å finne noen som kunne hjelpe med å få Inga-Lill og scooteren inn i salen.
Selv om Norges Handikapforbund (NHF), hadde bestilt ramper til paneldeltakerne som kom i rullestol, opplevde de at dette ikke var på plass til arrangementsstart. Paneldeltakerne i rullestol måtte sitte nede ved publikum, mens de andre paneldeltakerne fikk delta fra scenen.
– Da er man ikke likestilt, påpeker Melinda.
– De som skulle levere rampene til rullestolene, kan ikke ha sett viktigheten av at alle skal kunne sitte på samme nivå i en debatt.
Du møter avmakt
– Da møter du avmakt, fremhever Melinda.
– Du får ikke den samme muligheten som alle andre får.
De forteller om hvordan alle hindringene på veien til arrangementene, tappet de for krefter.
– Du klarer da ikke å “være på” når du først kommer frem, understreker Inga-Lill, som samtidig vil poengtere at hun ikke tror at det diskrimineres med vilje.
– Mange funksjonsfriske tenker bare rett og slett ikke over sånne ting fordi de ikke lever med en funksjonsnedsettelse selv.
Etter dette har Melinda tenkt at hun må ha en slags “start-sekk”.
– Slik at jeg har med diverse utstyr som gjør at jeg klarer å være med litt mer.
Som oppblåsbar sittepute, skjerf for å dekke til bekkenet ved trekk og andre hjelpemidler.
– Jeg vurderer også å anskaffe meg en sammenleggbar stokk for å synliggjøre funksjonsnedsettelsen min.
– Men da blir jeg også blottlagt.
Tydelig på tilgjengelighet
– Arrangørene må være enda tydeligere på tilgjengelighet. Dersom de skriver på arrangementene at de er tilrettelagt for rullestolbrukere, burde man kunne komme seg frem med rullestolen uten problemer, sier Melinda.
Det var mulig å komme seg til de fleste arrangementene, men da bare som gående rullestolbruker. Det krevde mye planlegging og endring av planer på veien, ifølge de begge.
Selv om Arendalsuka kostet dem mye i form av mer smerter og dårligere funksjon i etterkant, er begge enige om at det var verdt anstrengelsen.
Dersom du er nysgjerrig på hvorfor LKB var til stede på Arendalsuka, kan du lese mer om det her. I artikkelen kan du også lese mer om de faglige høydepunktene for LKB under uken.